Musikk er medisin.

Tidlig ble jeg klar over at musikk er livsnødvendig, noe jeg trenger, for musikk trøster, den gjør meg rolig, den får meg til å slappe av. Trenger du energi, kan du spille noe energisk.

I mørke timer kan musikken løfte, være kraft nok til å holde tak i livet. Musikk stimulerer sinnet så positivt, at i visse tilfeller kan musikk kurere depresjon. Dette kasuset heter Keith Moon – den beryktede, hyperaktive trommeslageren i The Who. Han med det mildt sagt svingende humøret. Det kunne gå en tid mellom hver gang Moon følte seg nedfor, men var han først nede for telling, var det så alvorlig at han låste seg inne i et rom for å være alene. Der kurerte han seg selv ved å spille plater med The Beach Boys til humøret kom tilbake. Opprivende tap av mennesker som tar selvmord, sender sorgen ned i kjelleren. Musikk har med terapeutisk evner, hindret meg flere ganger i å gå fullstendig i svart. Når sinnet nærmer seg oppløsning, kommer musikken til meg som en unnsetning. Siden 1991 har familien mistet to brødre til selvmord, Gunnar var musiker med bred instrumentell begavelse, Knut Dagfinn, en kreativ butikkeier innen mote. Begge var sterkt, lidenskapelig opptatt av musikk. De påvirket både rettning og plattform, jeg vil si, vår forståelsen av musikk. I 1991 da min bror dro, var samfunnet preget av dyp skam knyttet til selvmord. Vår viktige fellesnevner i oppvekst, musikken, ble da et viktig «plaster» som lindret sjelen. Det tok 5 år, før jeg kom meg videre, en tung prosess som handlet om å tilgi seg selv. Når vinylen legges i platespilleren, og stiften knitret på vinylen, får man et gjemmested, til en hjelpeløs sorg. «Musikk er kultur, nostalgi, et skattkammer av små minnebrikker vi knytter til livet. Heldivis, det fins masse musikk som er laget for å trøste oss.» Jeg bruker ofte «Moon-metoden», spesielt i vinterhalvåret, og anbefale det varmt. Det er ikke avgjørende at man feks bruker Beach Boys (selv om jeg mener Bryan Ferry eller rolig King Crimson, også kan fungere som musikk-terapi. Det som er viktig, er at man griper til den musikken man har lyst til å høre på. Med andre ord; musikk plukket ut med hjertet, ikke nødvendigvis av fornuften. Slik går du frem: Plukk frem platen og sett den på, len deg godt tilbake, åpne ørene,lukk øyene, steng ute alt som måtte foregå rundt deg, og la musikken «vandre inn i deg.» Erfaring viser at det aldri tar mer enn fem minutter før humøret begynner å stige igjen. Skulle man få tilbakefall, er det bare å gjenta behandlingen etter behov. La oss ikke bli opphengt i et begrep som kvalitet. Det er musikk for enhver anledning, og det finnes god musikk innenfor alle genre. Det som er uforståelig eller dårlig for noen, kan være fantastisk for andre. Derfor flirer jeg ikke av folk som finner glede i det som forståsegpåere karakteriserer som dårlig musikk. Noe av det verste som finnes er bedrevitere som forteller deg at musikken du liker ikke er verdt å høre på. La det være helt klart: All musikk som du liker og som gir deg noe er verdt å høre på. Jeg kjenner nok «umusikalske» mennesker som har fått sine liv beriket ved å høre en lastebilsjåfør fra Drangedal synge, til at jeg med trygghet kan slå fast at også platene (eller rettere sagt kassettene) til Sputnik har stor verdi. Tørk gliset ditt, du som leser, om du syns påstanden er for drøy. Sputnik er like viktig for noen som Radio Head er for andre. Grunnen er at disse artistene – uansett hvor forskjellige de er – formidler det samme budskapet; glede. Brian Wilson har  sin egen forklaring på hvorfor musikk i seg selv har en legende kraft, og hvorfor det er så viktig å lytte til musikk. Han sier «Den beste musikken er den som gir deg følelsen av å være elsket. Musikk som hjelper og helbreder.» Forklaringen er fornuftig, det syntes Keith Moon også. Artikkelen er påvirket av ulike kilder. (Kultur og helseskribent Tone Berg)